top of page

Nyheter

Kantsonen langs vassdrag: Fantastisk og forsømt

Updated: Jan 6


Kantvegetasjon langs bekker og elver er en viktig naturtype, og kan også være en naturbasert løsning (Foto: Florian Wester).

Sabima har undersøkt regelverket og betingelsene for kantvegetasjon i Norge. Kantsoner er en av de naturbaserte løsningene vi jobber med i SABICAS-prosjektet. Her beskriver vannkoordinator for Sabima Nils Boisen hvordan han har jobbet med temaet.

Se også video-presentasjonen nederst i saken!


Skrevet av Nils Boisen, vannkordinator for Sabima, NJFF, Naturvernforbundet, WWF Verdens naturfond, DNT og Norsk Friluftsliv.


Miljø- og friluftslivsorganisasjonene har lenge vært opptatt av kantvegetasjon – både av å fortelle om hvor fantastisk og viktig den er, og av å peke på behovet for bedre forvaltning av den.


Jeg jobber som en av to vannkoordinatorer under vertskap av Sabima i samråd med flere organisasjoner. I 2021 ba Norges jeger- og fiskerforbund om et enkelt veiledende notat om kantsonen langs vassdrag rettet mot allmenheten, inkludert hva som er lov og ikke når det kommer til skjøtsel. Det var allerede kjent fra blant annet mediesaker og henvendelser via våre medlemsorganisasjoner at regelverket er uoversiktlig og at overtredelser stadig skjer uten konsekvenser.


Derfor var det et ønske om å finne svar på hvorfor, og hva som skal til for at forvaltningen av kantskog langs vassdrag skal fungere. Som del av arbeidet intervjuet jeg samtlige statsforvalterkontorer.


Først litt om hvorfor kantsoner er viktige:


Fantastisk natur med mange kvaliteter

Intakt kantvegetasjon langs med bekker, elver og innsjøer fungerer som livsnerver i naturen. Man må lete lenge for å finne å finne et habitat som har så mange viktige, overlappende kvaliteter for både naturen og oss mennesker.


Det blir dårlig fiskelykke uten ordentlig kantvegetasjon. Røtter og trær som ligger i vannet danner gode skjule- og oppvekstområder for fiskeyngel. Laksefisk er særlig avhengig av trærne som gir skygge for sola på varme sommerdager, spesielt i mindre bekker som lettere varmes av solstråling. Lakseyngel lever av insektlarver, vannlopper og andre smådyr som produseres i kantsonen eller i grusen på grunne partier.


Kantvegetasjonens røtter binder jord og begrenser avrenning av næringssalter, jordpartikler og eventuell forurensing. Det gir bedre vannkvalitet, som er særlig viktig for mange bunndyr, fisk og elvemusling. Også elvemuslingen trenger trær som gir skygge og hindrer høye vanntemperaturer, og grusbunn som ikke er dekket med slam og finsediment. Hvis elvemuslingene får vokse opp, vil de i sin tur bidra til å opprettholde god vannkvalitet da én enkelt elvemusling kan rense opp til 50 liter vann i døgnet og kan bli nærmere 300 år gammel.


Kantsoner langs vassdrag er også leveområde for mange insekter, eksempelvis mange øyenstikkere. Noen av dem overvintrer på bunnen, noen vannymfer legger egg under bladene som flyter på vannet og noen er helt avhengig en spesiell plante i vannkanten. Insektene i kantvegetasjonen utgjør en viktig næringskilde for mange fiskearter og er et eksempel på at næringsvevene på land og vann er tett sammenflettet.


Også svært mange fugler trives i, eller er avhengige av vegetasjonen elvelangs. I gråor-heggeskogen langs vassdrag er tettheten av fugl som i en tropisk regnskog. Sommerstid lever disse fuglene av vanninsekter som vårfluelarver, små krepsdyr og rumpetroll. En rekke fuglearter, deriblant fossekallen, linerlen og rødstrupen har tilpasset tiden for når eggene klekker til perioden da produksjonen av insekter i kantsonen er som størst. Vinterstid spiser fossekallen mest småfisk.


I et naturlig vassdrag er det ofte områder som jevnlig flommer over, og der utvikles naturtyper som flommark, flomskog og sumpskog. Flere arter som er knyttet til slike miljøer er i dag truet på grunn av inngrep som hindrer elvene fra å gå over sine bredder, slik som flomvoller, steinsetting, kanalisering og vassdragsreguleringer. Elvesletter og særlig elvedeltaer er under stort press på grunn av landbruks-, transport- og industriformål. De har dermed blitt en sjelden naturtype og mange av artene som hører hjemme her er i dag sjeldne eller truet.


Kantvegetasjon kan fange store mengder fosfor og nitrogen ved overflateavrenning og fungerer som en buffer som holder tilbake næringssalter fra landbruksarealer til vassdrag. Partikler og forurensing fanges også opp av kantvegetasjonen, en egenskap som er veldig viktig, ikke bare i landbruksområder, men også i tettbygde strøk og byer der overflatevannet ofte er veldig forurenset.


Bekker med kantvegetasjon fungerer også som grønne lunger og har stor betydning for lokalt klima og bedre luft. Slike innslag av natur er viktig for folkehelsen og for livskvaliteten til innbyggerne. I tettbygde strøk skjermer kantvegetasjon mot trafikkstøy. Opplevelsen av å vandre langs en bekk eller elv der man vet at det biologiske mangfoldet er i balanse er en verdi i seg selv, og spesielt i en by.

Fjerning av kantsonen kan få store konsekvenser, men regelverket som skal beskytte den er uklart (foto: Martin Lindal)..

Forsømt og fjernet

Men ikke alle vet hva naturlig kantvegetasjon er før de ser fraværet av den. Vassdrag i jordbrukslandskap, byer og tettsteder er ofte mer eller mindre barbert. I tillegg er bekker og elver i slike områder ofte kanalisert, iblant med steinsatte sider (hvis de ikke rett og slett er lagt i rør under bakken).


I bekker og elver der kantsonen er erstattet av en steinmur eller lignende, forsvinner hele dette habitatet og kantsonen blir uegnet som levested. Arter typiske for kantsonen – som selje og gråor – blir iblant sett på som «verdiløse» og ryddes vekk. Og stadig hender det at skog langs vassdrag blir fjernet til tross for at den er beskyttet i lovverket. Som regel er intensjonen god, men tiltaket er gjort på grunn av kunnskapsmangel.


Rotete regelverk og myndighetsutøvelse


Kantvegetasjonens betydning gjenspeiles i et omfattende regelverk. Vannressurslovens § 11 er den viktigste loven som skal beskytte kantvegetasjonen. I tillegg er plan- og bygningsloven, naturmangfoldloven og landbrukslovgivningen (inkludert bl.a. skogbruksloven og forskrifter om nydyrking og produksjonstilskudd) relevante. Lovene har ulik innretning og forvaltes av ulike etater.


Forvaltningsansvaret for kantvegetasjonen er delt mellom grunneier, kommune, statsforvalteren og NVE. Men på grunn av omfattende og vagt forankret regelverk, fremstår ansvar, håndhevelse og myndighetsutøvelse som uoversiktlig. Dette åpner for forringelse av kantsoner på alle nivåer og at ulovlige tiltak kan passere uten reaksjon. Det finnes mange eksempler på klare brudd på reglene, med vidt forskjellige utfall for tiltakshaverne.

Som øverste myndighet for kantvegetasjon ga NVE i 2019 ut en veileder om kantvegetasjon langs vassdrag som skulle bidra til avklaring av myndighetsutøvelsen etter vannressurslovens § 11 og forholdet til andre lover som omhandler kantvegetasjonen. Da jeg så nærmere på regelverket som veilederen viser til, fikk jeg likevel flere spørsmål enn svar.


Med så grundig regelverk, men samtidig så mange overtredelser, blir man nysgjerrig på årsakene. Jeg forstod at jeg måtte utvide prosjektet med veiledernotatet og grave litt i hvorvidt, og hvorfor, det er ulik utøvelse i praksis av det regelverket som skal beskytte kantvegetasjonen.


For å finne ut av dette, snakket jeg med samtlige statsforvalterkontorer. Det er statsforvalterne som myndighet til å gi dispensasjon fra reglene, og de skal rapportere lovbrudd til NVE, som har sanksjonsmyndigheten. Intervjuene avdekket noen viktige grunner til at regelverket ikke fungerer og kantvegetasjon stadig ødelegges.


Foreløpige anbefalinger og veien videre


Arbeidet ble dermed større enn den opprinnelige intensjonen, og planen om å lage et enkelt veiledende notat ble midlertidig lagt bort fordi det er vanskelig å orientere om et fragmentert regelverk som ikke håndheves etter intensjonen. Derimot har jeg kommet fram til ett sett med anbefalinger til de relevante instansene – hovedsakelig NVE:

  • Statsforvalternes informasjonsressurser om regelverk og søknadsprosesser bør være standardisert og forankret på direktoratnivå, fordi: - De ulike statsforvalterne i dag tolker ikke regelverket konsekvent. - Det er for stort rom for skjønn når regelverket skal tolkes på kommunalt og grunneiernivå.

  • Det er behov for en konkret, faglig forankret definisjon av kantvegetasjonens økologiske funksjon, som lovverket har til intensjon å beskytte. Det er vanskelig å ta vare på noe som ikke er tydelig definert.

  • Terskelen bør ligge svært høyt for å gi dispensasjon fra regelverket i forbindelse med fjerning av ustabil, ensjiktet granskog under tømmeravvirking. Dersom dispensasjon gis, må det komme krav til skjøtsel som hindrer at tilsvarende ustabil, ensjiktet granskog gjenoppstår, og kommunen bør besiktige dette hvert 5. år.

  • Det trengs en veileder for kantsoneskjøtsel som ikke er søknadspliktig. Det vil si en klargjøring av hva som er søknadspliktig fjerning av vegetasjon og ikke, med hensyn til bevaring av kantvegetasjonens økologisk funksjon.

  • Sanksjonsmyndighet må flyttes fra NVE til de samme som har dispensasjonsmyndighet, nemlig statsforvalterne. Mange statsforvaltere oppgir at de er misfornøyde med NVEs oppfølging, som i mange tilfeller er lite konsekvent.

  • Kommunene bør legge beskyttelse av kantsoner inn i sine arealplaner, med en faglig forankret breddeangivelse som ivaretar kantsonenes økologiske funksjon. Dermed vil kantsonene være beskyttet gjennom både plan- og bygningsloven og vannressursloven.

  • Kommunene bør besiktige næringsaktivitet i nærheten av kantsoner for å sørge for at aktørene følger loven.

Sabima skal, på vegne av organisasjonene i vannkoordinator-ordningen, sammenstille en oppsummering av funn, anbefalinger, og spørsmål med en henvendelse til NVE, Miljødirektoratet og Landbruksdirektoratet. Deretter vil svarene fra disse myndighetene gå inn i ferdigstillingen av den opprinnelig planlagte veiledningen til allmenheten.


Kantvegetasjon i SABICAS


SABICAS-prosjektet undersøker arbeid med å bevare, anlegge og restaurere kantvegetasjon langs vassdrag som en naturbasert løsning. Siden et av målene i prosjektet er å utarbeide en verktøykasse for bedre forvaltning av naturbaserte løsninger, vil det være spennende å jobbe videre med disse problemstillingene og materialet sammen med forskerne i SABICAS.


En viktig del vil være å se på om vi kan utarbeide en faglig definisjon av økologisk funksjon og metodikk for å oversette dette til kartpolygon.


Se også presentasjonen av dette temaet under Nasjonal vannmiljøkonferanse 2022:

Eller last ned en presentasjon i pdf-format:

2022.11.21 - sabicas- Kantsone - Nils Boisen
.pdf
Download PDF • 10.86MB

95 views
bottom of page